Lite aktivitet på bloggen...

Med bare en omtale å vise til dette semesteret har vi akseptert våre begrensninger og må innfinne oss med at vi nok ikke har kapasitet til å publisere like mye og ofte som vi gjorde forrige semester. Vi fortsetter å gå på utstillinger og kommer til å øke aktiviteten på Instagram, med korte anbefalinger og stemningsrapporter. Om antall timer i døgnet strekker til vil det komme en og annen omtale her på bloggen, noe som vil bli behørig annonsert i sosiale medier. Så følg oss gjerne på Facebook og Twitter i tillegg.

Vi tar sikte på at dette er en midlertidig ordning, og satser på å komme sterkere tilbake på et senere tidspunkt. 

Martin og Marit

Kenneth Alme | NoPlace

24/1-02/02

Denne fredagen var det igjen vernissage på NoPlace. Kunstneren Kenneth Alme åpnet utstillingen Everybody Is Talking About The Stormy Weather. Almes malerier og klestrykk genererer et eget prosessuelt rom med en klar kreativ resonans.

Everybody Is Talking About The Stormy Weather.

Kenneth Almes malerier har tilsynelatende som utgangspunkt det prosessuelle og produksjonsmessige knyttet til maleriets tilblivelse. Lerretene er på en og samme tid fylt av tomrom og rom. Maleriene bærer preg av en klar og sterk gestisk energi. Når man betrakter Kenneth Almes malerier kan man få assosiasjoner til atelieret, og til betingelsene som ligger til grunn for det endelige verket.

Det som nettopp er selve utgangspunktet for en kreativ kunstnerisk prosess, dette "noe" som må ligge til grunn for det å skape kunstverker. Om man skulle se maleriene i en estetisk kontekst er det som dette fraværet av maling på lerretet skaper en forsterket og fortettet følelse av verkets faktiske bestandeler. De tomme feltene på lerretet blir like mettet med mening, og lerretet blir viktig som diskursivt utgangspunkt i seg selv, i.e. det som har festet seg på lerretet blir desto mer essensielt. Everybody Is Talking About The Stormy Weather er en interessant utstilling som kretser omkring maleriets produksjon, prosess og estetiske potensiale.

-Martin Berner Mathiesen

Stine Wexelsen Goksøyr | One Night Only

09/12-9/12 

Nok en hyggelig start på uka, med deilig hjemmelaget suppe og en film signert Stine Wexelsen Goksøyr på Kunstnernes Hus med One Night Only. 

A story

Stine Wexelsen Goksøyrs film A story tematiserer hvordan fortellinger og minner er en del av vår forståelse og konstituering av virkeligheten. Filmen består av ulike filmklipp der lyd og bilde tidvis løper over i hverandre, og Goksøyr viser oss slik hvordan minner og fortellinger noen ganger blander seg med hverandre. En effekt og visuell metaforikk som gir spennende visuelle resultater. 

(Foto: Stine Wexelsen Goksøyr/ONO)

             Vi som betraktere blir blant annet tatt med inn i stua der en familie er samlet for å høre bestefar fortelle om gamle dager, men det er bare lyden av dette vi får høre. Parallelt med at lydporet går blir vi tatt med på en visuell reise. Her skaper Goksøyr et rom for at man kan la tankene fly, og man begynner kanskje å reflekterer over tid og rom, steder man har besøkt, venner man har hatt og mistet, ferier man har vært på osv. For det er slike opplevelser man blir ekstra bevisst på mens filmen går; omstendighetene rundt hvordan man gjenforteller minner, skaper sin egen virkelighet sammen med andre mennesker rundt seg. Det å fortelle en historie, det å skrive historie, handler dypest sett om å strukturere verden omkring seg. Dette grunnleggende behovet mennesket har for å skape mening og sammenheng i tilværelsen, er noe av essensen i Goksøyrs film A story.     

-MBM

 

http://www.onogallery.com/

Olve Sande og Maria Norrman | One Night Only

02.12.13

Olve Sande Snow Part 

Olve Sande Snow part. Foto: One Night Only

Ved første øyekast ser utstillingen veldig enkel og naken ut. Med to relativt små verk på en vegg, to større på den motsatte veggen, og en tredje skulptur på gulvet virker rommet stort og verkene litt alene.

I følge utstillingsbeskrivelsen tar Sande utgangspunkt i stedet han er på, hvor han lar omgivelsene for hver utstilling forme verkene. Verkene som henger på veggen er alle sammenstillinger av veggplater, to mindre plater er dekket av sparkel som ser ut til å ikke ha tørket helt, sparkelen er ikke jevnet ut, noe som skaper en nesten usynlig, men taktil overflate. Verkene på motsatt vegg er begge to gipsplater som henger helt inntil hverandre, på begge er det trykket en tekst som så vidt er lesbar da den forsvinner ned i skjøten. Skulpturen på gulvet er også skjøten på en del av en vegg, denne er festet i en metallstender som ligger langs med en vegg.

Olve Sande Snow Part (foto: One Night Only)

Disse materialene tatt ut av sin funksjon og inn i en kunstnerisk sammenheng er ikke så lett å fortolke, men det er noe forenklet og subtilt ved det hele. Det monotone og fargeløse i flatene skaper et naturlig uttrykk og man kan kontemplere over estetikk og symmetri i møte med materialer vi omgir oss med og tar for gitt. Tekstlinjer som forsvinner inn i skjøten på en vegg fortoner seg etterhvert som ganske poetisk og underfundig.

Maria Norrman North & South

Maria Norrman (stillbilde North & South)

I auditoriet vises en video, eller en eksperimentell dokumentar, som kunstneren Maria Norrman selv beskriver det i verket. North & South er en video som dokumenterer gjenskapelsen av et eller flere slag som sto under den amerikanske borgerkrigen. Gjenskapelsen skjer i Sverige, men er sirlig gjennomført med tidsriktige klær og teltleirer. Det slår en med en gang at det virker merkelig å skulle gjenskape krig, det verste vi kan tenke oss. Og i alle fall at man gjenskaper en krig en ikke har historisk tilhørighet til og som har foregått på et annet kontinent. Deltakerne forsvarer dette med at de er interessert i historie, men det er likevel ikke så lett å sette seg inn i denne lysten til å «leke krig».

Maria Norrman (stillbilde North & South)

Det blir fort tydelig at arrangementet som er dokumentert, er en hyggelig sosial samling og et avbrekk for flere av deltakerne. Mye av dialogen som foregår bak kamera gir innsikt i de enkelte deltakernes liv, virke og motivasjon for å være der. Det er også noe fascinerende i hvordan Norrmann har tatt i bruk et slags FPS (first person shooter) perspektiv, med kamera montert på hodet, i det hun tar del i gjenskapelsen av borgerkrigen. Man får som betrakter plutselig et vel virkelighetsnært møte med krigsscener fra en tid man bare har lest om.  

Videoen vekker mange spørsmål, både i forhold til hvor forskjellige folk er, og rundt den evige fascinasjonen vi mennesker har for noe så brutalt og voldsomt som krig. Det er nesten som en sosiologisk studie som etter hvert tvinger oss over i det studerte objektets perspektiv.

-MAA

http://www.onogallery.com/

http://www.olvesande.com/

http://www.marianorrman.net/

Jan Freuchen | Fotogalleriet

8/11-8/12

Med hjernebølger som utgangspunkt inviteres vi til en tankevekkende opplevelse på Fotogalleriet. Jan Freuchen legger opp til en kompleks lek med speilbilder, laburinter og søken etter identitet(er). Utstillingen Thetaville er en blanding av installasjoner, video og et spesifikt komponert lydspor som skaper en helt egen opplevelse i Fotogalleriets lokaler.

(Foto: Jan Freuchen/Fotogalleriet)

                                                                                                                         I en verden av laburinter.

Da man kom inn i lokalet på Fotogalleriet ble man med en gang konfrontert med forvirringen over å se seg selv i speil plassert i siksak innover i lokalet. Installasjonen av speil i papprammer er av den typen som bare delvis projiserer speilbildet tilbake, så det er vanskelig å se om det er et speil eller kun en gjennomsiktig flate som reflekterte det delvise speilbildet. Vi må også finne veien mellom stabler av revne avissider spredt rundt i lokalet. Allerede her blir man ledet inn i et teorikompleks knyttet til hva som er virkelig og hva som er konstruert virkelighet. Man blir oppmerksom og var på hvordan man beveger seg i dette rommet, og får en fornemmelse av hvordan det måtte være å være sperret inne i en slik konstruksjon. 

(Foto:Jan Freuchen/Fotogalleriet)

Videoverket som er direkte knyttet til installasjonen i galleriet tar tak i nettopp denne problematikken.Vi får se en velpleid mann som går rundt i et rom bestående av pappvegger og speil, der døren som åpnes kun leder deg i ring rundt i et rom som ikke har noen utvei. Hvordan personen har kommet seg inn dit i utgangspunktet forblir uvisst, lik eksistensens mysterium. Hvorfor er vi her? Hva er meningen? Hvor skal vi? En voiceover i videoverket resiterer kryptiske fraser, som forsterker følelsen av forvirring. 

(Foto: Jan Freuchen/Fotogalleriet)

Så var det tittelen på utstillingen, Thetaville. Thetabølgene i hjernen vår er aktive under søvnen, i det vår selvbevissthet sakte gir tapt for underbevisstheten. Er det muligvis slik at det skjer noe med oss i møte med Jan Freuchens verker i det vi betrakter oss selv som noen andre som betrakter seg selv? Som med all god kunst er det her mange parallelle lag og referanser, og som betrakter møter man eksistensielle spørsmål med åpne svar.    

-MBM

http://fotogalleriet.no/

  

Til Info:

På grunn av eksamener vil det bli litt roligere tempo på bloggen i et par-tre uker. Vi vil forsøke å publisere noen omtaler om vi får tid og anledning, og vi tar sikte på å komme sterkt tilbake etter vi har avsluttet semesteret. Vi håper at våre lesere fortsetter å følge med.

-Marit

Torgrim Torve | LNM

31/10-24/11

Torgrim Torves Porm Pollows Punction er ligger en plass mellom visuelt godteri og konseptuell ettertanke. Tittelen spiller på et begrep innenfor arkitektur og industridesign; Form follows function.

Animert og absurd

Verkene er fascinerende, fargesterke malerier med uttrykk som kan minne om graffiti-estetikk og abstrakte skulpturer i pastellfarger, framstår til å begynne med som en ren visuell forlystelse. Til tross for skulpturenes bevegelige og fargerike uttrykk, er det likevel noe ubehagelig i formene som bukter seg ut i rommet.

Dybde i lyd

Noe av det mest bemerkelsesverdige i utstillingen er at Torve ikke har skrevne titler til verkene, i stedet har han tatt i bruk lydtitler. Publikum kan plukke en mp3spiller fra veggen til hvert verk, med et lydspor som skaper assosiasjoner uten at det legger føringer for hva en skal assosiere med. Noe minner om science-fiction filmer, mens andre bare gir en følelse av bevegelse i verket. Dette forsterker følelsen av å eksistere i en animert og absurd verden, og skaper en ekstra dybde i utstillingen og dens helhetsinntrykk.

Udefinerbare assosiasjoner

I maleriene til Torve kan man se likhetstrekk med den fargerike og litt bisarre estetikken som er presentert i diverse animerte serier, som for eksempel den amerikanske tv-serien Adventure Time.
Uttrykket er ungt og fargerikt, og det fullstendig abstrakte i skulpturene gjør det vanskelig å sette fingeren på hva en assosierer dem med. De kontrasterende formene og fargene skaper enkle fantasifulle uttrykk, som er frosset fast i et underholdende kaos av visuelle og sjangermessige referanser.

-MAA

http://www.lnm.no/

http://torgrimtorve.com/