Tilbake til (den rekonstruerte) naturen.

Andreas Bennin | Domestications 

27/09-27/10

Ny torsdag, og nye åpninger. Denne kvelden går ferden til Fotogalleriet i Møllergata. I det man entrer Fotogalleriet er det ikke synet av fotografier montert på veggen som møter oss, men to enorme fraktkasser med en monitorskjerm i hver ende som dominerer det første gallerirommet. Det andre rommet viser fotografiske trykk iscenesatt i en klassisk museal-setting. Her er det duket for både estetiske og konseptuelle opplevelser.

Enige og tro, indtil Dovre falder?

Andreas Bennin har i sine fotografier og videoer tatt for seg et område i Dovrefjell som tidligere var lukket for vanlige norske turgåere. Det 165 kvadratkilometer store området var et skytefelt for forsvaret og NATO. Bennins prosjekt er å skildre hva som skjer når norske myndigheter igjen forsøker å rekonstruere naturen, slik den var før den ble tilpasset militære formål. De to videoverkene Mine og Mount, innfelt i to monumentale fraktkasser, viser denne prosessen i glimt. Selve kassenes funksjon som innramming gir oss assosiasjoner til magasin-og arkivlagring.
Vårt nasjonalsymbol Dovrefjell, området som skytefeltet lå i, var i grunnlovseden et symbol på noe absolutt solid og ukorrumperbart. Dette prosjektet viser oss på mange måter det motsatte, men dokumenterer en viktig endringsprosess. Bennin viser oss hvordan naturen ikke er tapt, men rekonstruerbar. Dette viser seg klart i analogien til nasjonalromantikken i hans fotografiske trykk. Fotografiene viser oss ulike perspektiver fra skytefeltet, men med en kontrast som er et ekko fra våre nasjonalromantiske mestre. Bennin har iscenesatt bildene i et rom med klassisk museumsdekor, noe som gjør parallellen enda klarere. I Andreas Bennins Domestications er naturen ikke helt fri eller bunden, men et sted midt i det pregnante øyeblikket.

-MBM

http://fotogalleriet.no/

Simulakrisk forflytning på NO PLACE.

Immitation Rocks | NO PLACE

 20/09 - 29/09

På et hjørne i gamlebyen var det i helgen åpning av utstillingen Immitation Rocks på galleriet NO PLACE. Sju amerikanske kunstnere* med base i Los Angeles viser videokunst, performance, installasjoner & bilder. De tar for seg hvordan ulike aspekter ved byen Los Angeles endrer meningsinnhold når man flytter betydningen til et annet sted. Det skjer noe interessant når dette skjer på nettopp NO PLACE. 

Imitasjon, myte & forflytning

Verkene på galleriet bærer på ulike måter tematikken knyttet til forflytning og imitasjon. Som betrakter utfordres man til å reflektere over forskjellen i rommet mellom sant og falskt. Dette ble klart for meg, da jeg etter å ha vært inne i verkenes tematikk en stund begynte å tvile på om kakkelovnen som sto fast i galleriet var virkelig eller en imitasjon. Kunstneren William Kaminskis video "Pool Scene" leker med en annen form for betydningsforflytning i form av myteskaping. "Pool Scene" viser en gjeng med ungdommer som danser ved et basseng i en klassisk klisjé av "west-coast life". Her er spørsmålet: tar Oslo klisjéen, eller ser vi det som et dokument? 

Lisa Madonnas verk "Index (of limitations and disintegration)" leker med betingelsene knyttet til hva som er, og hva som ikke er, knyttet til galleriet NO PLACE's faktiske fysiske utstillingsbetingelser. Jonathan Fields "series of hypotetical scenarios for form going down Holmenkollen" er en serie fotografier som skildrer nettopp et stykke form som beveger seg nedover Holmenkollen. Formen eksisterer og ikke-eksterer på samme tid avhengig av hvilke betingelser vi legger til grunn i.e. manipulert elektronisk virkelighet eller fysisk og konkret sansbar virkelighet. NO PLACE's sju kunstnere byr på mange og forskjelligartede uttrykk for et spennende perspektiv; Immitation rocks.

* Andrew Cameron

  Marten Elder

  Jonathan Fields

 Matt Gangi

 William Kaminski

 Lisa Madonna

 Evelena Ruether

-MBM

http://noplace.no/

En lys drøm

Frank Brunner | Galleri Haaken

19/9-6/10

I sin utstilling «Catharsis» har Brunner tatt i bruk en ganske kald palett, og motiver som sammen fører til en lett og drømmende atmosfære.

Renselse og eskapisme

Det er noe med lyset i bildene som gir inntrykk av at man ser på noe som er nærmest hellig eller en del av en fantasiverden, men de forenklede motivene toner det hele ned til et begripelig nivå. Det er en følelse av dagdrøm og tankeflukt som preger bildene, og det at menneskene på bildene står med ryggen til betrakteren gjør det hele til noe litt ugjennomtrengelig og hemmelig. En tankeverden man kjenner igjen, men ikke kan forstå fullt og helt. Tittelen på utstillingen, og beskrivelsen av den som nevner renselse og rennende vann som symbol for livet, passer godt inn i stemningen mange av bildene formidler.

Gjennomtenkte tilfeldigheter

Bildene ser ut til å være møysommelig og realistisk malt, men brytes opp av en litt grovere teknikk med rennende farger og grovere penselstrøk. Det er likevel åpenbart ingenting arbitrært ved teknikken, og til sammen danner alle elementene en helhetlig og stemningsfull utstilling.

-MAA

http://www.gallerihaaken.com/

http://frankbrunner.com/

MERK: Ekskursjon. Kunst-politisk "hot-spot" i Tromsø.

RE-ALIGNED ART | TROMSØ KUNSTFORENING

14/09-10/11

Utstillingen RE-ALIGNED ART på Tromsø Kunstforening viser oss at den politisk ladede kunsten lever i beste velgående. Med en ambisiøs åpningshelg (13-16 september 2013) bestående av performances, workshops, foredrag, symposium & debatt ble den ellers så levende ishavsbyen forvandlet til en kunstnerisk og politisk "hot-spot". Utstillingen RE-ALIGNED ART presenterer for oss et mangefasettert kunsterisk prosjekt gjennom møtet mellom øst-vest, samfunn, politikk og kunst.   

Nye perspektiver på politisk kunst & aktivisme

Utgangspunktet for utstillingen RE-ALIGNED ART er at ulike kunstnere fra Russland, Hviterussland og Ukraina viser verker, kuratert av Ivor Stodolsky & Marita Muukkonen, som tematiserer nye perspektiver i en stadig mer kompleks og repressiv kunstnerisk og politisk virkelighet. Disse nye perspektivene dannes i og speiler skjæringspunktet mellom kunst, samfunn, politikk og filosofisk tenkning. De ulike kunstnerne henter sine motiver og tematikk både fra et universelt perspektiv, og gjennom egne politiske erfaringer og kunstneriske ståsted. 

Post-modernisme og kunst

Utstillingen i seg selv er på kollisjonskurs med den post-modernistiske doktrinen om en uavhengig kunstsfære. Mange av verkene på utstillingen er svært politisk eksplosiv. På utstillingen konfronteres vi i stor grad av aktivistisk kunst og politisk eksplisitte ytringer i kunsterisk drakt, noe som ikke er helt ukontroversielt. Her er det rom for å la seg provosere. 
Det er flere viktige aktører på utstillingen blant annet kunstkollektiver og kunstnere som Dmitry Vrubel, Pussy Riot, Nikolay Oleynikov og Badi Badalov. 

RE-ALIGNED & Adorno

Teodor W. Adorno ville trolig snudd i døra om han hadde besøkt utstillingen, fordi Adorno hevdet at politisk kunst ikke burde være politisk eksplisitt i sitt budskap fordi det lett kunne brukes i propagandaens tjeneste i autoritære regimer. At budskapet rett og slett ble for lett å manipulere i.e. å snu betydningen av det til sin egen fordel. 
Uten å gi Adorno rett er dette tanker som slår meg når jeg betrakter verket "Eat Oil, Drink Oil" av Mikhail Dolyanovsky, eller leser budskapet på utstillingsdukker i verket "In front of Anarcho-Dolls" av Leonid "Arch Genius". Alt i alt er RE-ALIGNED ART-prosjektet en veldig interessant undersøkelse av kunstneriske relasjoner, posisjoner, praksis og produksjon.

- MBM

http://www.re-aligned.net/concept/?lang=no 

http://www.tromsokunstforening.no/

Lidende vakkert

One Night Only | Kunstnernes Hus

16/9

På mandag var det sesongåpning av One Night Only, et kunstnerdrevet galleri som holder til i Kunstnernes Hus hver mandag. Utstillingen varer kun den ene kvelden, og det er et svært aktivt og interessant konsept, som gir rom for nyskapning og debatt. Denne mandagen var det duket for performancekunstneren Johanne Zwaig, og hennes I’ll Repeat This Song Until I’m Kicked Out.

Dramatisk og stillferdig

Ikledd sorte klær, omgitt av piggtråd og dramatisk lyssetting i trapperommet på Kunstnernes Hus, utførte Zwaig en vakker og lidende performance. Hun framviser en sterk og ren stemme, og en sang som er langsom og trist. Etter en gitt tid med sang tier hun, går nedover trappen og klipper av en bit av piggtråden, som så blir kastet i en søppelkasse. Deretter går hun sakte, men bestemt opp til plassen sin midt i piggtråden og begynner sangen på nytt.

Vakker melankoli

Det hele er gjennomført på en teatralsk og kontrollert måte. Dette gjentas, om og om igjen, det går i en sakte rytme, og grenser etter hvert opp mot noe meditativt. Den klare stemmen blir aldri ubehagelig eller inntrengende, men fører heller til en sakral stemning. Det hele bærer preg av noe sørgelig og kan minne om en klagesang.

Man innser at tittelen på verket kanskje skal tolkes bokstavelig, og etter hvert oppstår det en dempet summing i resten av lokalet. Publikum later ikke til å nå et punkt hvor de kommer til å be henne om å gå.

-MAA

(foto: Tito Frey)

http://www.onogallery.com/

http://www.johannazwaig.com

Billedliggjort svartsinn

Thomas Kvam | Blomqvist Kunsthandel

13/9-29/9

Inne i de fornemme lokalene hos Blomqvist blir vi stilt ansikt til ansikt med en subjektiv virkelighet vi helst ikke vil erkjenne at kan eksistere.

Gjerningsmannens innside

Veggene i underetasjen er malt sorte, og på dem henger det store svarte og hvite lerreter. Det ser ut som enorme skriblerier i en tenårings notatbok, og når man leser det som står der vekker det en redsel som vi helst vil glemme. Med Columbine-massakren som utgangspunkt har Kvam har gått inn i gjerningsmennenes etterlatte tekster og tegninger. Maleriene er nitidig gjennomførte, men samtidig grove og harde. Ved siden av noen av bildene henger utdrag fra en bok, hvor blant annet medias rolle i etterkant av den forferdelige hendelsen diskuteres. I overetasjen er veggene malt sjokkrosa, det skaper en kontrast til de enorme sorte og hvite lerretene, og installasjonene. Dette er overveldende og sterke inntrykk, og det er ikke til å komme unna følelsen av at man får se noe hemmelig og forferdelig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ubehagelig gjenkjennelig

Noen bilder henger, mens andre er lent mot veggen, noen er ikke spent på ramme og andre ligger på gulvet som en del av en installasjon. Dette understreker et kaos og en uorden som går igjen i tekstene og tegningene, og som oppleves som en korrekt visuell gjengivelse av tankesettet til guttene som i desperasjon endte opp som drapsmenn. Kvam har også flere steder plassert kopier av bomber på gulvet, kopier av bombene som skulle gått av i kantinen på Columbine, og som kunne drept betraktelig flere mennesker. De vekker en akutt frykt, og føles litt for beslektet med norske traumer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva frykter vi mest?

Noe av det som oppleves paradoksalt i utstillingen er understrekingen av medias rolle, og de diskusjonene som var i media i etterkant av massakren. I maleriene finner vi flere referanser til dataspill og musikk, en ungdomskultur vi kjenner igjen. Disse medieuttrykkene ble i etterkant tillagt mye skyld for at gjerningsmennene gikk så langt som de gjorde. Samtidig underbygger og bruker amerikansk nyhets- og mediekultur i stor grad frykt i sin retorikk, et poeng som ble understreket av Michael Moore i dokumentarfilmen Bowling for Columbine.

Dette er en hendelse de fleste husker eller har hørt om, og utstillingen gjør stort inntrykk. Det oppleves som en nøye analyse av fortvilte ungdommers svartsinn, uten noen klar konklusjon. Utstillingen tematiserer bruk av medisin i psykiatrien, og vi ser ungdomskulturens musikk og mediekultur satt i sin verst tenkelige sammenheng, samtidig som det stiller spørsmålstegn ved hvor skylden egentlig ligger.

-MAA

https://www.blomqvist.no/

Eksperimentell økonomi

Hi Mom, I’m Coming Back To the Womb | Tidens Krav

13/9

I et lokale med flere rom, en mørk bar og et hvitt enkelt utstillingsrom, er det duket for lanseringen av «The Newest Standard», et konsept som skal øke omsetningen av kunst. Utstillingen i seg selv er liten, eksperimentell og interessant.  

Hverdag og abstraksjon

Flere av verkene er fargerike, og en pidestall i speilglass gjør en skulptur mer merkverdig enn den allerede er. I en gruppeutstilling er det ikke så lett å si noe om det helhetlige uttrykket, men enkeltvis står verkene godt på egne ben, samtidig som sammensetningen gjør at de kler hverandre. Et strykebrett som er plassert i midten av rommet krever oppmerksomhet, og mot to søppelposer skaper de en følelse av noe hverdagslig ute av kontekst. Utstillingen er oppløftet og lett, delvis på grunn av lokalet og delvis verkenes enkeltvise tilforlatelighet. Alt her kan til sammen påstås å leke med kontrasten mellom rent og enkelt, og røft og ujålete, både selve lokalet og verkene i utstillingen. 

Systemkritisk kommersialisering?

Denne nye standarden Tidens Krav lanserer, og som skal opprettholdes fram til sommeren 2014 er interessant, og kan i seg selv forstås som en kommentar til dynamikken i kjøp og salg av kunst. 

-MAA

http://www.tidenskrav.org

Galakser og abstrakte flater

Kenneth Alme og Felix Kultau | Grünerløkka Kunsthall

6/9-8/9

Grünerløkka kunsthall er et hyggelig kunstnerkollektiv i en bakgård. Selve utstillingsrommet er bare ett lite rom så utstillingen er ikke stor, men like fullt en interessant presentasjon av to unge kunstnere.  

Eleganse i verdensrommet

Du ikke kommer unna å legge merke til skulpturen «bigfoot» når du trår inn i rommet. Til tross for det lille lokale og at det er litt trangt om plassen tar ikke den store skulpturen over. Den er høy og bukter seg gjennom luften som om i bevegelse. Det første jeg tenker på er stjernekrig i en galakse langt, langt unna. Sammensetningen av metall og lysrør er elegant, og etter en samtale med Kultau får jeg vite at det passende nok er en «hun».

Kultaus mindre bilder «the drop» og «opium» har en følelse av noe hemmelig, delvis skjult. I et forsøk på å se hva det er bilde av, se gjennom glasset, føler man seg plutselig som en åpenlys kikker som ser på noe privat.

Streng letthet

Almes to lerreter skiller seg fra de andre verkene, de er hvite og lette. Det er noe strengt og bestemt med linjene som går over lerretet, samtidig som teknikken ser ut til å ha vært rask og røff. Kontrasten i dette er interessant, det er noe litt skittent over disse hvite og luftige uttrykkene.

Utstillingens begrensede areal begrenser ikke det som stilles ut, og Almes lyse abstrakte bilder komplementerer de mer figurativt håndgripelige verkene til Kultau.

-MAA

http://www.kennethalme.com/

http://www.felixkultau.com/

https://www.facebook.com/kunsthall

Ungdom og hallusinogener

Heretic | Galleri Storck

6/9-15/9

Det er et ganske overveldende og blendende rom man kommer inn i på galleri Storck.  Plakatene tar, til tross for et strengt og rent arrangement, over hele rommet med et fargerikt og fluoriserende uttrykk.

Fluoriserende og fargesterkt

Det hele er en intens opplevelse, og man kan lure på om det er optiske illusjoner i alle bildene. I hjørnet står en høyttaler som er et lite voldsverk av en installasjon, og spiller av lyd som bidrar til følelsen av at du er på vei inn i en syretripp.

Neonfargene og fremstillingen gir en moderne og ung atmosfære, og det kan trekkes linjer til hipsterkultur og sommerens klestrender. Det er noe veldig appellerende og fengende med fargene og formspråket, men det er likevel avansert og gjennomtenkt.

Ingen tilfeldigheter

Spectral Nation har et uttrykk som bygger opp spenning, det hypnotiserer og sliter deg ut samtidig. Etter et par runder i lokalet merkes det hvor behagelig det er å blinke litt lenge, samtidig som fascinasjonen vekkes på nytt i det du åpner øynene igjen. Utstillingen er nøyaktig og gjennomtenkt, små detaljer i materiale og oppheng setter prikken over i-en, man får følelsen av at det er et stykke rølpete ungdomskultur som har blitt skrubbet og godt oppdratt.

-MAA

http://www.galleristorck.com/

http://www.hereticheretic.co.uk/

Vakker og krevende Munch på Nasjonalgalleriet

Munch 150   | Nasjonalgalleriet

2/6 - 13/10

Munch 150 er en vakker og svært prestisjefylt satsning på og vise nesten hele Edvard Munchs utstillingstilgjengelige kunstnerskap. Det er den nest største utstillingen av Munchs verker noensinne. Her vil du ikke forbli uberørt av Munchs store kunstneriske bredde og suggererende psykologiske symbolisme.  

Fargerik kuratering

Munchs jubileumsutstilling er fordelt på Nasjonalgalleriet & Munchmuseet, der Nasjonalgalleriet primært stiller ut Munchs tidlige produksjon mellom 1882-1903. Det er et stort antall bilder som vises i Nasjonalgalleriet i anledning 150 års jubileet for Munchs fødsel. Dette krever en god del logistikk, og scenisk/kuratorisk tilrettelegging. De ulike rommene og kabinettene er fargelagt med tekstiltapet noe som skaper en helt egen stemning, og har som fordel at den er med på og dempe resonansen i rommet. Vi ledes inn i utstillingen gjennom en stram koreografi, hvor flere av Nasjonalgalleriets tverrdører er sperret slik at vi går rundt i utstillingen slik som kuratorene har tenkt det. Flere av rommene er farvelagt og lyslagt for å danne egne stemningsrom knyttet til bildenes tematikk og motiv. 

En bråmoden Munch

I Munch 150 på Nasjonalgalleriet møter vi en selvsikker ung Munch som allerede fra tidlig av utforsket flere ulike motivkretser. Det er noe veldig litterært og angstpreget over mange av Edvard Munchs verker fra denne perioden. Enten man snakker om hans kyssmotiver, eller bildene "Vampyr" & "Det syke barn" hviler det en dyster "turn of the century" zeitgeist over Munchs bilder. Kuratorenes valg av farge og belysning er tidvis med på å forsterke bildenes iboende kraft, noe som her er gjort eksemplarisk. Man kan innvende at disse valgene av interiør i de ulike rommene gir oss noen "pusterom" i den relativt omfangsrike utstillingen. 

Et rom er rekonstruert slik som Munch typisk stilte ut sine bilder, med hvite passepartoutplater som rammer inn maleriene som er plassert uten rammer. Dette er dristig gjort, da mange av Munchs mest kjente verker hører til i dette rommet og kunne dannet grunnlaget for en egen utstilling i seg selv. Dette dristige grepet, som ligner en slags streben etter autentisitet gjør at man paradoksalt nok får følelsen av å tre inn i et modernistisk galleri. Alt i alt en spennende og kraftfull presentasjon av Edvard Munchs tidlige kunstnerskap. 

-MBM

http://www.nasjonalmuseet.no/
http://www.munch150.no

På kanten av realitet

Tiril Schrøder | LNM

5/9-28/9

En utstilling som ved å blande teknikker og å nærme seg et tegneserieestetisk uttrykk, presenterer fortellinger man ikke vet om hører hjemme i en fiktiv eller virkelig verden.

Dagdrøm og realitet

Schrøders bilder har litt av det samme dystopiske uttrykket man finner i scener fra dataspill, noe som står i kontrast til de hverdagslige, og noen ganger humoristiske motivene. Bildene er teknisk godt gjennomførte og leker med de negative flatene, noe som i sin tur fører til at betrakteren kan drømme seg bort i de enkelte bildene. Hun bruker et lekende og pertentlig formspråk, som er behagelig og interessant å se på.  

Hverdagslige luftslott

I det første rommet er man inne i et univers som er både eventyrlig og avdramatisert samtidig. Den ene veggen har flere bilder av «vanlige» bolighus, som svever på små øyer i luften, en uventet kombinasjon som gir en følelse av å være i en drøm om hverdagslige ting. Bildene rommer små historier en kan dikte videre på, eller bare nyte for den kortvarige underholdningen man finner i tegneserier.

Man finner assosiasjoner til animasjon og science-fiction, men disse blir nedtonet ved å settes i et voksent rammeverk. Det gjør seg godt, og utstillingen balanserer fint mellom fantasi og virkelighet.

-MAA

http://tirilschroeder.wordpress.com/

http://www.lnm.no/

En alvorlig fornøyelse

Maria Brinch, Tore Hansen og Tor Børresen | Kunstnerforbundet

5/9-29/9

De tre kunstnerene som nå stiller ut på Kunstnerforbundet jobber med forskjellige uttrykk, formspråk og teknikker. Alle utstillingene framstår som nøye gjennomtenkte og rene, og håndverket de framviser er upåklagelig.

Maria Brinch -Tekstilarbeid «This I promise you with dreams»

Tittelen skaper forventning om drøm og alvor, og verkene innfrir.

Teknikken med printede fotografier og pigment på ull virker først vanskelig å tyde for et utrent øye, men etter å ha oppholdt meg i utstillingsrommet noen minutter gjør en følelse seg gjeldende; nysgjerrighet. En nesten barnlig lyst til å brette ut stoffene og se på hele flaten. Det er noe uuttalt og sart ved de tilsynelatende florlette stoffene som henger her, noen er innrammet, andre henger på veggen.

De duse fargene og abstrakte formene brytes opp av mørke kontrastfarger og figurative elementer man plutselig oppdager i motivet. Det er absolutt noe drømmende over utstillingen, og lysten til å utforske resten av flatene som er brettet bort skaper en gryende forventning og spenning. De stoffene som er rammet inn, og som ligger flatt bak et glass, har et litt strengere uttrykk enn stoffene som henger i «fri luft», men de skaper like fullt interesse for å finne ut hva som skjuler seg bak fasaden. Verkene har mange lag, både i brettene, fargene, og i møtet mellom det figurative og det abstrakte. Dette er en tankevekkende utstilling, den er behagelig og mild i former, materialer og farger, men bærer også preg av et erkjent alvor.   

     

Tore Hansen - Malerier

Ved første øyekast kan motivene Hansen tar for seg virke enkle og ukompliserte, men ved nærmere øyesyn er bildene hverken flate eller spesielt lette å ta inn over seg. Dybden kommer blant annet til uttrykk i fargenyanser og penselstrøk.  

Utstillingen har noe "norskt" over seg, det er ryddig og lavmælt. Motivene med skog, skiløpere og elg går igjen, men denne norskheten blir mer komplisert på nært hold. Bildene har en litt forstemt atmosfære ved seg, men det er likevel ikke en mørk og humørløs utstilling.

«Nordmannen» er et av de maleriene man legger raskt merke til. Det er stort og veldig hvitt, med en stilisert skiløper midt på lerretet. Tilsynelatende begripelig og rent, men i studiet av det ser man detaljene, og følelsen av et omsluttende snøvær kommer sigende. Symbolikk og uttrykk forsterkes av de grafiske og rene motivene, og den dunkle stemningen en kan oppleve i en mørk granskog gir gjenklang i overlyssalen på kunstnerforbundet.

Grafikken i andre etasje har mange av de samme motivene, og denne litt mer forenklede teknikken gjør seg godt i kombinasjon med det dempede billedspråket.

Tor Børresen - Skulptur/installasjon

En utstilling som treffer deg, får deg til å trekke på smilebåndene og fundere over tingenes tilstand.

Det første en legger merke til er en knust flaske, iscenesatt heldigvis, og det forskyver noen forventninger med en gang man trår inn i rommet. Børresen kombinerer lek og alvor på en finurlig og underholdende måte, hvert av arbeidene setter i gang egne tankerekker hos betrakteren.

Utstillingen bærer preg av en kompromissløs nøyaktighet og organisert kaos. En haug med bokstaver skjært ut i tre, staver ut en setning som akkurat ikke er ferdig. Det ser ut som en tidkrevende jobb som noen ikke rakk å ferdigstille, det er lett frustrerende og morsomt. Utstillingen er fantasirik, objekter de fleste har et forhold til tas ut av kontekst og brukes i en ny. Børresen leker seg med symboler, er banal og destruktiv på samme tid, og rommene har en uhøytidelig, men tankefull stemning. 

-MAA
http://www.kunstnerforbundet.no/

De taptes stemmer

Forever Lost | Kunstplass 5

31/8-5/10

En engasjerende utstilling, som ved hjelp av en fargesterk installasjon og mørk statistikk, setter fokus på forferdelige realiteter og et kvinnesyn som er vanskelig å ta inn over seg.

Samfunnsengasjement i flere former

I det lille lokalet til kunstplass 5 er det ene rommet fylt av røde damesko, og det andre har vegger fulle av savnet-plakater. Alle de savnede er kvinner.

Gjennom fotografi, installasjon, performance og seminar setter The Hungry Hearts fokus på problemstillinger knyttet til menneskesyn, kjønnsroller og ansvar.

Usynlige kvinners marsj

Installasjonen "Zapatos Rojos", av Elina Chauvet gjør de usynlige synlige, med et gulv fullt av røde sko blir fraværet av kvinnene som skulle gått i dem understreket, og de drepte kvinnene fra Ciudad Juàrez er ikke lenger glemt. Chauvet har også en performance, "Confianza", som ble framført ved tre tidspunkter. Den 4 september kl 18.00 arrangeres det et seminar i samarbeid med FOKUS (Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål), og under Oslo Kulturnatt 13 september blir det performace ved The Hungry Hearts Pin-Up Performance Band.

Feminicidio/femicide

Dette er en sammensatt og engasjerende utstilling, som tar opp en problematikk som bør snakkes mer om, både nasjonalt og internasjonalt. Den kjensgjerning at det finnes et eget ord som beskriver det å bli drept bare fordi du er kvinne, er vanskelig å akseptere, og blir gjennom utstillingen noe du må ta inn over deg.  Å tro at kvinnekamp kun handler om valget mellom å barbere leggene eller ei, framstår som en naiv diskusjon i møte med faktaene du blir servert på Kunstplass 5. 

http://hungryhearts.no 
www.kunstplass5.no

-MAA