mandag 18. november 2013

Jan Freuchen | Fotogalleriet

8/11-8/12


Med hjernebølger som utgangspunkt inviteres vi til en tankevekkende opplevelse på Fotogalleriet. Jan Freuchen legger opp til en kompleks lek med speilbilder, laburinter og søken etter identitet(er). Utstillingen Thetaville er en blanding av installasjoner, video og et spesifikt komponert lydspor som skaper en helt egen opplevelse i Fotogalleriets lokaler.




(Foto: Jan Freuchen/Fotogalleriet)











                                                                                                                         I en verden av laburinter.

Da man kom inn i lokalet på Fotogalleriet ble man med en gang konfrontert med forvirringen over å se seg selv i speil plassert i siksak innover i lokalet. Installasjonen av speil i papprammer er av den typen som bare delvis projiserer speilbildet tilbake, så det er vanskelig å se om det er et speil eller kun en gjennomsiktig flate som reflekterte det delvise speilbildet. Vi må også finne veien mellom stabler av revne avissider spredt rundt i lokalet. Allerede her blir man ledet inn i et teorikompleks knyttet til hva som er virkelig og hva som er konstruert virkelighet. Man blir oppmerksom og var på hvordan man beveger seg i dette rommet, og får en fornemmelse av hvordan det måtte være å være sperret inne i en slik konstruksjon. 


(Foto:Jan Freuchen/Fotogalleriet)














Videoverket som er direkte knyttet til installasjonen i galleriet tar tak i nettopp denne problematikken.Vi får se en velpleid mann som går rundt i et rom bestående av pappvegger og speil, der døren som åpnes kun leder deg i ring rundt i et rom som ikke har noen utvei. Hvordan personen har kommet seg inn dit i utgangspunktet forblir uvisst, lik eksistensens mysterium. Hvorfor er vi her? Hva er meningen? Hvor skal vi? En voiceover i videoverket resiterer kryptiske fraser, som forsterker følelsen av forvirring. 

(Foto: Jan Freuchen/Fotogalleriet)













Så var det tittelen på utstillingen, Thetaville. Thetabølgene i hjernen vår er aktive under søvnen, i det vår selvbevissthet sakte gir tapt for underbevisstheten. Er det muligvis slik at det skjer noe med oss i møte med Jan Freuchens verker i det vi betrakter oss selv som noen andre som betrakter seg selv? Som med all god kunst er det her mange parallelle lag og referanser, og som betrakter møter man eksistensielle spørsmål med åpne svar.    

-MBM


  

fredag 15. november 2013

Til Info:

På grunn av eksamener vil det bli litt roligere tempo på bloggen i et par-tre uker. Vi vil forsøke å publisere noen omtaler om vi får tid og anledning, og vi tar sikte på å komme sterkt tilbake etter vi har avsluttet semesteret. Vi håper at våre lesere fortsetter å følge med.

-Marit

mandag 4. november 2013

Torgrim Torve | LNM

31/10-24/11

Torgrim Torves Porm Pollows Punction er ligger en plass mellom visuelt godteri og konseptuell ettertanke. Tittelen spiller på et begrep innenfor arkitektur og industridesign; Form follows function.


























Animert og absurd

Verkene er fascinerende, fargesterke malerier med uttrykk som kan minne om graffiti-estetikk og abstrakte skulpturer i pastellfarger, framstår til å begynne med som en ren visuell forlystelse. Til tross for skulpturenes bevegelige og fargerike uttrykk, er det likevel noe ubehagelig i formene som bukter seg ut i rommet.

























Dybde i lyd


Noe av det mest bemerkelsesverdige i utstillingen er at Torve ikke har skrevne titler til verkene, i stedet har han tatt i bruk lydtitler. Publikum kan plukke en mp3spiller fra veggen til hvert verk, med et lydspor som skaper assosiasjoner uten at det legger føringer for hva en skal assosiere med. Noe minner om science-fiction filmer, mens andre bare gir en følelse av bevegelse i verket. Dette forsterker følelsen av å eksistere i en animert og absurd verden, og skaper en ekstra dybde i utstillingen og dens helhetsinntrykk.


























Udefinerbare assosiasjoner

I maleriene til Torve kan man se likhetstrekk med den fargerike og litt bisarre estetikken som er presentert i diverse animerte serier, som for eksempel den amerikanske tv-serien Adventure Time.
Uttrykket er ungt og fargerikt, og det fullstendig abstrakte i skulpturene gjør det vanskelig å sette fingeren på hva en assosierer dem med. De kontrasterende formene og fargene skaper enkle fantasifulle uttrykk, som er frosset fast i et underholdende kaos av visuelle og sjangermessige referanser.

-MAA


søndag 3. november 2013

Morten Norbye Halvorsen | No Place Oslo

31/10-10/11

Denne torsdagen var det utstillingsåpning for Morten Norbye Halvorsen, og hans to videokunstverk og to skulpturelle verk. Videoene går kontinuerlig etter hverandre inne i et eget rom hvor betrakteren kan trå inn når det måtte passe.

Vertical belongings 





















Repetere og meditere


Videoene har to høyst forskjellige visuelle uttrykk, og betrakteren blir dratt mellom en intens og hypnotiserende opplevelse, for så å bli tatt med inn i «skogens ro» (eller omvendt).

Til det ene videoen går det et repetitivt lydspor, det bygger seg opp og øker intensiteten i dette allerede vanvittige verket. Det er nesten som visuelt støy å regne, og ved flere anledninger må jeg se bort for ikke å slite ut øynene. Det er likevel noe ved videoen som er tiltalende og fascinerende, både i fargebruk og formspråk. Bilder og farger blinker mot betrakteren og veksler raskt mellom forskjellige flater, farger og former. 
Lydsporet til filmen fra skogen er lydopptak av vinden som rasler i skogen, ganske beroligende med andre ord. Her er det lengre sekvenser, som ikke veksler så raskt mellom forskjellige klipp. Dette er med på å understreke en naturlig og kontemplativ atmosfære og står i skarp kontrast til det foregående videoen.

De to skulpturelle verkene henger i rommet utenfor videoene, de er fargerike og lekne, men forsvinner litt i sin enkelhet, mot det sterke inntrykket man sitter igjen med etter å ha sett videoverkene.

-MAA



Karl R Lilliendahl | Fotografiens Hus

31/10-24/11

Med den selvbevisste tittelen Italiani stiller den islandske kunstneren Karl R Lilliendahl ut fotografier som skildrer italienere i deres livsverden. Det byr på andre perspektiver på liv og omgivelser som kanskje mange av oss trodde vi kjente godt til, men her gir Lilliendahl oss et hverdagens Italia.


Italienere på italiensk.

Karl R Lilliendahl viser et utvalg svart-hvitt fotografier som gir betrakteren et innblikk i en nasjon og kultur som for mange av oss er blitt allemannseie, enten man snakker om pasta, vin, oster, arkitektur eller kunstskatter. Det er en kultur som i mange sammenhenger blir sett på som idealet, som det opprinnelige og som symbolet på nettopp la dolce vita. Det er imidlertid ikke det Italia som Lilliendahl har fotografert. På utstillingen Italiani viser han oss de små øyeblikkene som man som turist ikke legger merke til. Det er en tidlig morgen, en sen kveld i et avsides nabolag eller en travel dag i handlegatene. Det handler også om den vanlige mannen i gata, eller om den katolske nonnen som har tatt turen ut av klosteret ut for å handle. 

Lilliendahls fotografier tar form både som portretter, dokumentarfoto og som snapshots tatt i tilsynelatende affekt. Noen bilder har karakter av å være oppstilte, andre som bilder tatt spontant. Når jeg betrakter utstillingen undrer jeg over hva det er som gjør at bildene oppfattes estetisk vakre. Hadde fotografier tatt i Oslo i rushtiden vært like estetisk tilfredstillende? Her har nok Lilliendahl en brikke med i spillet, men får også mye med på kjøpet. Det er noe ved disse menneskene som bor midt i historien, det er som om de blir eksempler på mennesket gjennom tidene. Den italienske nonnen som har vært i butikken har et særpreg over seg som viser oss noe mer, enn kun som et fotografisk objekt. Det ligger noe allmennmenneskelig og historisk fascinerende over italienerne i Lilliendahls bilder. Lillendahl greier å styre unna de største klisjéene, og hans prosjekt oppleves ektefølt og originalt. Merk: kunne dog ønske seg et noe større spenn i motivkretsen hans, og kanskje mer fra det moderne Italias "mørke hjerte". For Italia er også landet med store klasseskiller, kriminalitet, rasisme, en markant neo-fascisme og korrupsjonsinfisert politikk. Hos Lilliendahl er det likevel mer enn nok å fordype seg i, så ta turen til kvadraturen og Fotografiens Hus. 

-MBM